Lønn eller næring?

(Kjelde: Skatteetaten)

Om grensa mellom å vere lønnstakar eller næringsdrivande

Verksemder som utbetaler pengar til eit enkeltpersonføretak, må ta stilling til om utbetalinga er lønn eller næringsinntekt. Dersom utbetalinga er lønnsinntekt, skal det sendast a-melding, betalast arbeidsgivaravgift og betalast forskotstrekk.

For at ein aktivitet skal kunne aksepterast som sjølvstendig næringsverksemd, må den

  • drivast for eiga rekning og risiko
  • ha eit visst omfang
  • ei viss varigheit
  • vere eigna til å gi overskot

Eit enkeltpersonføretak driv sannsynlegvis næringsversemd dersom det 

  • eig sine eigne driftsmiddel
  • bestemmer arbeidstida sjølv
  • har fleire kundar over tid
  • tek ein økonomisk risiko

Fleire moment som trekkjer i retning av sjølvstendig næringsverksemd er at enkeltpersonføretaket

  • har eigne lokale
  • har eigne tilsette
  • har ikkje krav på fleire oppdrag frå oppdragsgivar
  • har rett til å stille på og utføre oppdrag med andre enn seg sjølv personleg
  • kan sjølv bestemme korleis oppdraget skal utførast
  • får ikkje dekt utgiftene utanom arbeidsgodtgjersla av oppdragsgivar
  • må akseptere at oppdragsgivar kan klage på arbeidsresultatet
  • har avtale om at avrekning skjer i fast beløp og ikkje per tidseining

Dersom disse vilkårene er oppfylt, og man dermed er å regne som næringsdrivende, er man selv ansvarlig for innbetaling av skatt.

Det stilles ikke krav til at eieren av virksomheten personlig deltar aktivt i driften for at den skal anses som næringsvirksomhet.

Avgrensning mot ansettelsesforhold mv.
Vurdering av grensen mellom næringsvirksomhet og arbeid for lønn/annen arbeidsgodtgjørelse utenfor næringsvirksomhet, går som oftest på spørsmål om virksomheten drives for skattyterens egen regning og risiko. Ved avgjørelsen av dette spørsmål vil det reelle forholdet mellom oppdragsgiver og skattyteren være avgjørende.

En vurdering av grensen mellom virksomhet og arbeid for lønn/annen arbeidsgodtgjørelse utenfor virksomhet, vil som oftest gå på om oppdragstakeren kan anses å drive for egen regning og risiko.

«Egen regning» vil typisk innebære at skattyter selv må dekke kostnadene i forbindelse med virksomheten, f.eks. kostnader til materiale, kostnader til drift, driftsmidler mv.

«Egen risiko» vil innebære at oppdragstakeren selv har ansvaret for den kontraktsmessige oppfyllelsen av oppdraget. Ansvar for den kontraktsmessige oppfyllelsen vil f.eks. foreligge hvor oppdragstakeren har reklamasjonsansvar/erstatningsansvar dersom oppdraget ikke er utført i samsvar med det som er avtalt. I Rt. 2000/1981 (Fabcon) legger Høyesterett til grunn at slikt ansvar kan foreligge selv om det ikke er uttrykkelig regulert.